13. feb. 2010

Øyeblikk

Det oppstår øyeblikk hele tiden. Noen fine, noen triste. Denne uka, på jobb, har jeg opplevd et veldig fint øyeblikk, og et jeg vil definere som trist.

Det fine øyeblikket fant sted i glasskorridoren. Jeg satt på en stol der, et lite pust i bakken, og lot øynene mine hvile på himmelen. Den var skikkelig blå. Skikkelig nydelig. Og jeg fikk følelsen av at det var en sommerhimmel. Som på en smeigedag på sørlandet. Jeg ble varm i kroppen og smilte.

Det andre øyeblikket varte lengre, men var alt annet enn fint. Jeg skulle trille pasient X fra røntgen til post. Jeg har trillt X før, og vi har snakket sammen. Men siden sist var X blitt mye dårligere og tynnere, det var nesten ikke noe igjen av mennesket...
Synet som møtte meg, fikk kroppen min til å reagere. Jeg ble trist.

Da jeg skulle si hadet til X, på rommet, kom tårene. Jeg klarte ikke å la være, og heldigvis så
sa X til meg; " Det er godt å se at du er menneskelig".

Etterpå snakket jeg med en diakon. Og vi tente et lys for X, for følelser og for øyeblikk som får frem minner som kroppen reagerer på.

3 kommentarer:

  1. Så nydelig skrevet!!! Godt å føle at andre også har følelser, og tør å vise det!! Takk skal du ha!

    Varm klem, Frøydis

    SvarSlett
  2. Noen ganger kommer vi opp i situasjoner og møter mennesker som gjør sterkt inntrykk. Det er ikke alltid så lett å holde en profesjonell avstand - og noen ganger gjør det faktisk lite eller ingenting å gi slipp på kontrollen litt, sånn som du beskriver her. Og uansett om de ser at vi er blitt grepet eller vi holder det skjult, er det godt å få snakket ut med noen om det... Vi er alle sammen bare mennesker. Med følelser og historier, håp og savn.

    SvarSlett
  3. Takk begge 2 :-)
    Og det er sant som du skriver Eva; Vi er bare mennesker!

    SvarSlett