8. okt. 2010

Skriblerier

Det er rart hvordan noen minner fester seg til hjertet. Minnet om mamma har festet seg innenfor den lille døra i hjertet. Den som knirker litt når den åpnes. Og den knirker ikke fordi den er gammel, den knirker fordi minnene ikke lengre er så sterke. Nå mener jeg ikke at jeg har glemt henne. Det kan jeg ikke. Men minnene er vanskeligere å ta frem. Det er litt som når man bruker viskelær. Litt sånn forsiktig over blyantstreker.
Blyantstreker liker jeg. Og jeg liker å tegne med blyant. Blyet som streker seg bortover, nedover og rundt i ring på papiret. Former seg.
Jeg former meg hele tiden. Jeg blir eldre. Lærer nye ting nesten hver dag. Det er klart at man former seg når livet beveger seg. Bevegelse er viktig.
Bevegelse skjer hele tiden. Inni oss. I naturen og i livet generelt. Fra sommer til høst. En blyantstrek som beveger seg over i farger. Et fyrverkeri av farger. I vinden. Det er bevegelse det. Jeg liker høsten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar