Det er mange brikker i dette puslespillet. I alle fall i mitt. Det er selvkomponert, bitene kommer på plass bit for bit – slik livet går sin gang. Noen ganger er det slik at jeg setter på plass en brikke. Trykker den hardt ned mot de andre brikkene. Noen ganger litt for hardt. Bitene har nemlig ingen fast plass i puslespillet, de kan flyttes på.
Og når biten sitter for hardt mot de andre brikkene, er det vanskeligere å flytte den til en annen plass. Jeg har det litt slik nå. Klarer ikke helt å flytte på den ene brikken. Den skal fremdeles være med i puslespillet, men meningen i den har ikke den samme posisjonen nå, som den en gang hadde. Mennesket i brikken må få lov til å gå videre med livet sitt. Samtidig som personen vil være en del av det nye livet. Det som begynner, etter at noe er over. Fortsettelsen.
Jeg er fullt klart over det, men å flytte brikken helt er følelsesmessig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Grunnen er ganske enkel egentlig. Når jeg først blir glad i et menneske, så har jeg vanskeligheter for å gi slipp.
Det er ikke meningen å være vanskelig, for det er det siste jeg ønsker å være. Ingen ønsker vel egentlig å være i veien?!
En dag vet jeg at brikken løsner og får en ny plass i puslespillet. Det kan ta litt mer tid. Men jeg er på vei...
**
Ja, sånn kan et puslespill være. Har det litt sånn selv om dagen. Må faktisk velge meg selv litt mer. Ikke for å velge vekk andre, men for å slutte å være i veien. :-)
SvarSlett